Linn Krogstad fra Dyrebeskyttelsen Norge på vei til å inspisere sin første pelsdyrfarm.

Gjennom hele mitt liv har det vært klart at mitt hjerte for dyrene nok er litt større enn hos folk flest. Dyrenes følelser og instinkt har alltid vært i fokus og har alltid interessert meg. Selv om engasjementet har vært stort, har pelsdyrene vært en sak jeg ikke har jobbet veldig mye med. Jeg har snakket om saken, sett bilder og videoer og holdt meg oppdatert, men denne sommeren skulle det imidlertid bli min tur til å få nærkontakt med næringen som kan få det til å gå kaldt ned over ryggen på de fleste.

I august skulle jeg være en del av en gruppe på fire som skulle dokumentere forholdene på pelsdyrfarmene i Sogn og Fjordane. Jeg visste dette god tid i forveien og jeg brukte mye tid på å psyke meg opp for å klare denne påkjenningen. Da turen var i gang skulle det vise seg at uansett hva jeg hadde gjort i forkant kunne ingenting ha forberedt meg på den realiteten jeg ville møte. Ingen ord, bilder eller film kan beskrive de forholdene og skjebnene jeg møtte. 

Vi besøkte til sammen fem farmer, men jeg vil fortelle mest om den første farmen for det var mitt virkelig første møte med ondskapen, og et møte som verken film eller bilder kan beskrive. Heller ikke mine ord vil kunne beskrive de tomme øynene, de redde dyrene eller de hardt skadde skjebnene som ventet på meg da vi gikk inn på den første farmen. Da jeg åpnet bildøren et godt stykke unna den første farmen, slo en ubeskrivelig stank mot meg. En stank som kunne minne om en blanding av brunst, møkk og urin. Jeg har (heldigvis) aldri kommet over et lik som har ligget lenge, men skulle jeg gjette hvordan det lukter ville lukten fra farmen være det nærmeste jeg kommer. Lukten var jeg overhode ikke forberedt på fordi hverken film eller bilder kan få den frem. Vi måtte gå et stykke gjennom skogen før vi var fremme. Da vi nærmet oss gården hørte jeg noen som sto og snekret. «Søren, nå må vi vente her i skogen til bonden har gått og lagt seg» tenkte jeg for meg selv. De tre andre jeg var sammen med stoppet imidlertid ikke og fortsatte rett mot gården. «Hørte du ikke snekringen» hvisket jeg til en av de andre som hadde vært med på slike turer før. «Neida, det er ikke noen som snekrer. Det er bare en av revene som banker» svarte han.

Hjertet mitt hoppet over et lite slag. Denne reven ”banker” i et fortvilt forsøk på å komme seg løs og bort, og nå skulle jeg inn å se hvordan dyrene hadde det. «Hva i himmelens navn er det du driver med Linn?» tenkte jeg helt fortvilt mens jeg dyttet bort en gren fra et tre så den ikke skulle slå meg i ansiktet. Hvordan skulle jeg takle dette, når bare denne bankelyden fikk hjertet mitt i utakt? 

Vi kom frem til farmen og flere lange ”rader” med bur lå på tomten. Slitte, lange ”hus” med blikktak lå fremfor oss. Disse husene var nok ikke mer enn 6 meter breie, men veldig lange. Rødmalingen flasset av på veggene. Dørene sto åpne, og døren til den første raden hang ikke skikkelig på begge hengslene. Vi trengte ikke en gang åpne døren før vi gikk inn. Inne i første rad knep jeg igjen øynene da vi skulle slå på et svakt lys for å se. Sakte åpnet jeg det ene øye, så det andre. Den første reven tittet tilbake på meg. Halen er der, ørene er der, føttene er der. Jeg tok meg selv i å telle kroppsdeler på den lille skapningen som satt der. Bildene og filmene jeg har sett har lært meg at for disse dyrene er det ingen selvfølge å få beholde alle kroppsdelene sine. Jeg pustet litt lettet ut over at dette vakre dyret med sølvgrå pels så ut til å være en av de heldige, da jeg fikk øyekontakt med reven. Blanke, tomme øyne så på meg. Store, svarte, øyne helt uten noe håp og øyne totalt uten glede tittet tilbake på meg. De svarte øynene brøt kontakten da reven hoppet opp på liggehyllen sin for å gjemme seg.

Jeg beveget meg videre mens jeg så meg rundt i det svake lyset som var inne hos revene. Gulvet jeg gikk på var gammelt, og enkelte steder manglet det en planke eller to. Hår fra dyrene, avføring og rester etter maten deres lå på gulvet og hang fast i burene, på veggene, og egentlig over alt. Den ekle lukten stakk i nesen mens jeg tittet oppi det ene drikkekaret til revene. Vannet var så skittent at jeg hadde ikke en gang ville vasket støvlene mine der. I hele den første og andre raden var det det samme. Små bur, de tomme øynene, intet håp men kun fortvilelse.

Da vi gikk inn i den tredje raden hadde jeg avfunnet meg med situasjonen, og følte at det gikk greit, så greit som det kunne gå selvfølgelig. Jeg hadde overvunnet det intense ønske om å løpe tilbake til bilen og jeg følte meg nesten litt høy i hatten og tenkte for meg selv «Dette gikk jo greit, du er flink nå, du gjør noe viktig» i et forsøk på å prøve å rose meg selv da vi rolig bevegde oss inn i rad tre og lyset gikk på. Hjertet mitt stoppet og øynene mine ble øyeblikkelig fulle av tårer. Mot lyset tittet en liten avlstispe. Et dyr som kun satt der for å føde frem de beste avkom for bonden som eier gården. År inn og år ut satt disse dyrene der.

«Dette er avlstispene» hvisket en av de andre til meg. Jeg tenkte stille for meg selv at det var like greit at hun sa det. Den lille pelsklumpen som lå der, krøllet sammen i buret, var ikke lett å gjenkjenne. Den lille deformerte kroppen, pelsen som falt av i store flak, og øynene… Øynene som var så slitne at ingenting kan beskrive det. De var helt røde og øyelokkene hang ned på yttersiden av øyet. Helt stille lå det lille dyret. Helt i ro og kun som en plage for seg selv og til glede for bonden.

Hele raden var fylt av dyr med samme skjebne, den ene mer sliten enn den andre. Øynene fortalte en grusom historie om dyr som hadde sett sine egne barn få spist av lemmer, om seg selv som var spist på av sine egne valper, historien om flere år innen for veggene på denne skrekkens gård. Innimellom hørte vi rever som skrek til. Lyden kunne nesten minne om et skrik fra et menneske som hadde grusomme smerter eller dødsangst. Frysningene og gåsehuden var der konstant og det føltes som om hjerte mitt sto i halsen hele tiden. Jeg stålsatt meg da døren til rad fire gikk opp. Nå var jeg ikke sikker på om jeg kom til å klare spesielt mye mer før jeg kom til å styrte ned til bilen igjen

På tur inn hadde jeg registrert at det bodde valper her. Små skygger hoppet opp og ned da vi gikk inn. Innerst i raden gikk lyset på igjen og her tittet små, lodne skikkelser tilbake på oss. Skikkelser som ikke var så ulik hundevalper. Valpene tittet opp med håpefulle øyne og det stakk i hjerte mitt. De håpet nok om et godt liv og de visste nok heldigvis svært lite om at fremtiden deres var som en pelskåpe, en pelskrage eller kanskje som en liten dusk på en lue. I neste bur ventet et syn jeg vil bære med meg resten av mitt liv og som jeg er sikker på at jeg vil se igjen i mareritt i lang tid. To små valper, en grå og en hvit. En grå uten fot og en hvit med kun en halv hale. Begge dyrene var blodige. Den lille grå uten fot lå bare der, helt urørlig. Den hvite med de blå øynene var mer aktiv. Han gikk rundt og blodet vistes godt i den hvite pelsen hans.

Mens jeg sloss mot tårene gikk den hvite til angrep på den grå. Den grå lå fortsatt bare der. Han skrek til når smertene ble for store, men gjorde ingen motstand mot angrepene. Hva skulle han vel egentlig ha gjort? Han var innestengt og hadde ingen plass å rømme. Ikke hadde han noen fot å rømme på heller.  Å ta frem kameraet å fotografere dette føltes helt grusomt. Allikevel var jeg nødt, for det var akkurat denne lidelsen vi kom for å dokumentere og denne lidelsen vi var kommet for å sette en stopper for.

Da vi var ferdig lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle glemme det jeg hadde sett. Jeg skulle aldri glemme noen av dyrene jeg hadde møtt. Jeg skulle ta denne grusomme opplevelsen med meg som motivasjon for å jobbe mot pelsdyroppdrett i fremtiden. Dette lovet jeg meg selv, og det løfte vil jeg holde.

Besøket på farmene er noe av det tøffeste jeg har gjort i mitt liv. Flere dager brukte jeg kun på å se lidelsen rett i øynene og det har satt sine spor hos meg. Jeg er samtidig veldig glad jeg fikk denne opplevelsen, fordi disse dyrene er som treet i skogen. De vil lide, uansett om vi ser det eller ikke.

Linn Krogstad, Dyrebeskyttelsen Norge